Først er det berre Mir. Ho står utanfor jernbanestasjonen. Det er ein kald dag i mars. Mir er kledd i ein blå kjole med batikkblomar, kanskje har ho arva han. Ho har ei klokke hengande rundt halsen.<br/>Mir legg telefonen mot øyret og seier hei.<br/><br/>Mir møter Ruth på ein fest. Til festen har Ruth med seg ei teiknebok, og det første ho gjer, er å teikna andletet til Mir. Saman tek dei form, skaper kvar-andre om. Men Mir er berre Mir, og Belle, den gamle nabodama, gir ingen råd, ikkje om kjærleik, og ikkje om sjukdom. I staden held ho fest i bakgarden, med krabbar kokt på gassbluss og loff og sitronar og brennevin i små glas. Og Ruth er Ruth, ho har blå flekker på brysta etter celleprøve, det går bra, seier ho, men ho gir ingen løfte. <br/><br/>Ein dag vaknar me og det er sommar er ein roman om å koma til syne og gi seg hen, om vennskap og kjærleik og redsla for ikkje å bli høyrt, og om alt det som kan veksa og gro, i ein sommar utan like.