«Hva var det med jødene?» <br/>«Det husker jeg ikke, men noe var det!» <br/> <br/>Denne lille dialogen kamuflerer en viktig del av kirkehistorien. Den representerer århundrer med undertrykkelse og overgrep fra kirkens side overfor en irriterende motstander som den ikke helt klarte å riste av seg. Årsaken var enkel. Kristendommen hadde sine røtter i jødedommen, men jødene nektet å tro på de kristnes Gud, de hadde til og med drept ham. Dette argumentet gjorde jødene til syndebukker for ulike politiske og sosiale konflikter rundt om i Europa, særlig i økonomiske nedgangstider. Det kulminerte i den tyske nazismens uhyggelige eksperiment Holocaust, forsøket på å utrydde hele den jødiske «rase» for godt (1930-45). <br/> <br/>Denne boken viser gjennom omfattende dokumentasjon hvordan Den katolske kirke indirekte bidro til denne tragedien ved å forakte og fornekte sitt jødiske trosgrunnlag og bekjempe jødisk liv og tro gjennom århundrer, men viser også vendepunktet i denne relasjonen. Det ble påvirket både av Holocaust og opprettelsen av staten Israel i 1948, men det avgjørende punktet var en revisjon av kirkens forhold til jøder og jødedom under Det annet Vatikankonsil. I 1965 erklærte konsilet i dokumentet Nostra aetate at kirkens tro har sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, at alle kristne er Abrahams barn ifølge troen, og at kirkens frelse er forutsagt i det utvalgte folks (jødenes) vandring ut av trelldommens land. Dette dokumentet ble vedtatt av konsilet med overveldende flertall. Boken presenterer videre den radikale endringen i forholdet både fra kristen og jødisk side fra 1965 til i dag, noe som har forandret begge parters gjensidige holdning «fra fiender til brødre».