<strong>Til Vestisen</strong> er en beretning som dirrer på hver side, konsekvent i stil, og rystende og kompromissløs på innholdssiden.<br/>Ved starten av fangstsesongen legger en selskute fra kai i Tromsø. Om bord er en ung, nyutdannet veterinær på sitt første oppdrag for Fiskeridirektoratet. Hun er alene sammen med en besetning som består av selfangere og jegere. De skal være sammen i isødet utenfor Grønland i seks uker.<br/>«Du er ikke redd for å komme ut,» sier stemmen. «Etter all den dritten du har servert rett opp i trynet på oss, kan du ikke være redd for å komme ut.» Den er så rolig, røsten. Verken hever eller senker seg, sånn noe levende ville gjort. Gjør ingenting for å forvisse seg om at han ikke blir overhørt. (Hvem av? Hvem skulle det være?)<br/> Det slår henne at dette er første gangen han har sagt noe mens han har stått utenfor lugardøren. Det bekrefter bare det hun har visst hele tiden.<br><br/>