<p>Flora opplever sitt livs mareritt. Sønnen har forsvunnet i elven, og letingen er resultatløs. Hun holder ikke ut tanken på at hun kanskje har mistet enda et barn.</p><br/><p><em>Varme hender la seg om skuldrene hennes. </em><br><em>– Vi finner ham, hvisket tanten. – Det er jeg sikker på.</em><br><em>– Å, tante, jeg vet ikke. Det har gått så lang tid nå. Det blir mørkt snart. Flora så fortvilet på solen, som snart var bak fjellene. Mørket kom sigende på.</em><br><em>Flora møtte blikket til Margareth. Det var fullt av medlidenhet.</em></p>