Kva det er som skjer i eit ras? Heilt enkelt: Noko ein trudde satt bom fast, losnar. Det kan føre til stor øydelegging, men ikkje alltid. I overført betyding kan eit slikt ras vere svært gunstig for eit menneskje. Eller som Kjersti Wøien Håland skriv i diktsingelen «Rasfare»:<br/><em>dei som er viktige<br><br/></em><em>rasar inn i livet<br><br/></em><em>og legg seg<br><br/></em><em>som tunge steinar<br><br/></em><em>du kan klatre på</em><br/>Og viser kor samansett det lette og tunge, viktige og vanskelege, er i såkalla vanleg liv. Ikkje bare kan vere, men <em>er</em>. Wøien Håland skriv også: <em>Alt godt i livet/ har falle på meg</em>. Og når vi les denne lina, og resten av desse smarte dikta, blir vi med eitt pinleg klar over at vi kva tid som helst kan få noko i hovudet, metaforisk sett sjølvsagt, som vi aldri kunne føresedd og som for alltid vil forandre oss. Det er den evige rasfaren vi lev i, kvar og ein av oss.