Den som tenker på to språk er nødt til alltid å ha to tanker i hodet. Finnes det bedre vaksine mot trangsynthet og kur mot redsel for det ukjente?» <br/>Dette sitatet kunne stå som Nicole Macés motto og en rammende overskrift over hennes livsgjerning. For den intellektuelle unge kvinnen som ankom Norge med et doktorgradsprosjekt i lingvistikk i bagasjen, men ble henvist til en forstadstilværelse som husmor i stedet for å gis muligheten til å forske videre, ble språket nøkkelen til å vinne innpass i det norske samfunnet. En selvfølge, vil man kanskje si, men få innvandrere har arbeidet mer bevisst enn Nicole Macé for å slå bro over nasjonale kulturforskjeller i en tid da avstanden mellom hennes to land var mye større enn i dag. Med sin utrettelige innsats som kulturformidler og etter hvert som en betydelig kunstner på en rekke områder, tilførte hun med sin fransk-norske bakgrunn nye og viktige perspektiver på den norske kulturdebatten. Hennes innsats er velkjent, men de færreste vet hva det kostet henne å bli den hun ble. Historien om hennes liv er spennende som en roman, og samtidig forbilledlig med sin sterke betoning av språkets betydning for mellommenneskelig forståelse og samliv. <br/> <br/>Hennes virke i norsk kulturliv var rikt og allsidig: Hun var lektor i fransk, kulturjournalist, teaterinstruktør og dramatiker, og ikke minst forfatter. Hun laget to spillefilmer, et dusin kortfilmer og TV-programmer, og over femti timer med radioteaterproduksjoner. Hun debuterte som forfatter med diktsamlingen Ariadne, min søster i 1981, og utga i alt 14 bøker i forskjellige sjangre: dikt, romaner og essays. I 1992 fikk hun Riksmålsprisen for ungdomsromanen Høyt over månefjellet. Hun etterlot seg en selvbiografi - Om å bli norsk - som utgis til 85-årsdagen for hennes fødsel 17. mai 2016