<p><strong>Med et innledende essay av Dag Solstad.</strong></p><br/><p>Fra første setning griper <em>Myten om Sisyfos</em> fatt i leseren med et dødsens alvor: «Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: Det er selvmordet.» Gjennom verkets første kapittel, «Det absurde og selvmordet», leder slike betraktninger Camus til en serie reformuleringer og presiseringer av utgangsproblemet: Er livet verdt å leve? Hva er sammenhengen mellom selvmord og mangel på mening? I hvilken grad er selvmordet en løsning på livets absurditet? Finnes det en logikk inntil døden? Hva menes så med «det absurde»?</p><br/><p>Camus' klassiker fra 1948 tar et oppgjør med den den religiøse eksistensialisme fra Kierkegaard og den ateistiske eksistensialisme fremført blant annet av Jean-Paul Sartre - de er begge <em>åndelige sykdommer</em>. I stedet fremheves en gresk-inspirert humanisme som et ideal for den menneskelige livsform.</p><br/><p><br></p><br/><br>