I <em>Menneskelig, altfor menneskelig</em>, som er skrevet i opplysningstidens ånd, kutter Nietzsche båndene til romantikken, og snarere enn å videreføre Schopenhauers metafysikk vil han her bevege seg i retning av vitenskapens fornuft: «Det finnes ingen evige kjensgjerninger, slik som det heller ikke finnes noen absolutte sannheter.»<br><br><em>Menneskelig, altfor menneskelig</em> er et vendepunkt som peker fremover mot senere verker, særlig <em>Slik talte Zarathustra</em>, i og med at Nietzsche her så kimen til «Den frie ånd», den som får «lov til å leve i forsøket og å stille seg til disposisjon for det eventyrlige».<br><br>Oversatt av Øystein Skar og Steinar Mathiesen.<br>Etterord av Marit Grøtta.<br>