<strong>Zakhar Prilepins <em>Klosteret</em> er det siste tiårets store litterære roman fra Russland. Den ble tildelt utmerkelsen Bolsjaja kniga («Den store boka»), og lå tre år i strekk på hjemlige bestselgerlister. </strong><br/>Slutten av 1920-tallet, Solovki-øyene i Kvitsjøen: Innenfor murene til det eldgamle ortodokse klosteret har den unge Sovjetunionen opprettet den første straffekolonien i det som senere skal bli kjent som Gulag. Hit kommer 27-årige Artjom, uten at vi får vite hva han er dømt for. Bare at han tilhører de «vanlige kriminelle» og ikke den store gruppen av politiske fanger.<br/>Selv om omstendighetene er alvorlige og arbeidsoppgavene i leiren utmattende, er Artjom alt annet enn en slagen mann. Ved hjelp av djervhet og fysisk styrke arbeider han seg oppover i fangeleirens hierarki, helt til han havner ved leirsjefen Fjodor Ejkhmanis' side. Her innleder han et hemmelig forhold til Ejkhmanis' elskerinne Galina. Det er dømt til å bli skjebnesvangert for dem begge. Med den storslåtte, men ubarmhjertige russiske nordkalotten som bakteppe, bygger Prilepin opp et mektig drama - med Artjom og Galina i hovedrollene, men der også en serie uforglemmelige bipersoner trer inn etter tur. <em></em><br/>Klosteret er en tragisk kjærlighetshistorie, men også en beretning om et helt lands historie. Livet innenfor Solovki-murene speiler de store linjene i det 20. århundret - dets smerter, blod og hat. Men mest av alt er kanskje <em>Klosteret </em>en roman om frihet - og om den nesten grenseløse kraften et menneske kan mobilisere under ekstreme fysiske og psykiske påkjenninger.