Tora lå liten og sammenkrøpet og stirret bort mot huset. De solide tømmerveggene sperret effektivt for innsyn. Vinduene var heller ikke til noen hjelp der hun var plassert. <br><br/>Øynene rant fulle av tårer. Munnen skalv av redsel og sinne. Der inne var Inga alene og ubeskyttet, sammen med Herman Mulbach. Måtte alle helgener bevare henne for fogden!<br><br/>Nesten uten at hun var klar over det selv, famlet hånden hennes inn under blusen og fisket fram den magiske gullmynten. Det var den Inga skulle hatt nå, tenkte hun. I dette øyeblikket var det hun som trengte mest til beskyttelse. <br><br/>Besvergende løftet hun den opp og rettet mynten mot huset. Om og om igjen ropte hun de samme ordene i tankene sine:<br><br/>La Inga være i fred! La Inga være i fred! ...