I denne boken har Finn Carling har diktet en gammel Finn Carling på aldershjem i fremtiden. Og den gamle Finn Carling er på reise i fortiden, han besøker barnet han var, den unge mannen, dikteren, mannen som bokstavelig talt måtte skape den nære verden om i sitt bilde for at han kunne hanskes med den. Forfatteren går tett på, nær på. Han kan spare andre, men ikke seg selv. Han hører til de altfor få som har oppfattet Ibsens poeng at det var seg selv dikteren skulle holde dommedag over.