Siden 1990-tallet, etter modernitetens fremskrittsoptimisme og postmodernismens «globale landsbyer», lever vi ifølge den spanske filosofen Marina Garcés (f. 1973) i en «posthum» epoke. Vår hverdag preges i stadig større grad av dommedagsstemning: økosystemenes sammenbrudd, autoritærpolitikkens utbredelse, finansbobler og arbeidets usikkerhet. Fremtiden koloniseres av individuelle og kollektive katastrofer, og arter seg som en nedtelling til den ugjenkallelige ødeleggelsen av våre livsbetingelser. <br/> <br/>Samtidig er vi inne i den «fjerde industrielle revolusjon», der algoritmer og kunstig intelligens tildeles stadig mer fremtredende roller i vår hverdag og i kapitalismens profittkjeder. Ifølge Garcés legger våre digitaliserte samfunns massive informasjonsstrømmer opp til «opplyst analfabetisme»: opphopningen av kunnskap legger faktisk hindre for hva vi kan og vil som mennesker. <br/> <br/>Garcés utvikler derfor et kampskrift for en ny radikal opplysningstid, for å gjenopplive dens ambisjon om å utsette all ytre og illegitim autoritet for rasjonell kritikk - kompromiss- og unntaksløst - gjennom å flette enkeltindividenes kritiske egenlæring sammen med kollektiv frigjøring. <br/> <br/>Med en flytende og tilgjengelig penn kombinerer hun slik sentrale tankestrømninger i europeisk åndsliv fra 1400-tallet til i dag, med hyperaktuelle problemstillinger i krysningspunktet mellom kapitalisme, kolonialisme, økologi, autoritær politikk, kunstig intelligens og informasjonsteknologier, som fører inn i en programerklæring for en kritisk og eksperimentell humanisme.