Da Glenn var fem år og lillebroren René var tre, tok faren deres sitt eget liv. Farskipet er en desperat, insisterende fortelling i og om hans fravær. Om to etterlatte gutter og deres mor, om to tenåringssønner og deres mor, om to voksne brødre og deres mor - alt sammen sett i lys av tragedien, som ble til tragediene, som ble til dette: et sorgfullt og rasende vitnesbyrd om en familie ødelagt av destruktiv maskulinitet. <br><br>I et språk som veksler mellom det ugjennomtrengelige og det gjennomsiktige, det insisterende og det famlende, har Glenn Bech skrevet en brutal erindringsroman om klasse, kjønn, vold og svikt.<br><br>«Farskipet er et åpent sår av en bok, full av uro, nerver og raseri, skrevet frem i en hakkete og skakk prosa, full av prikker og streker, linjeskift, anførselstegn, avbrytelser, innskudd, kursiv, utropstegn, parenteser. Først er denne antistilen litt forvirrende, men snart setter den tennene i kjøttet og låser kjevene som en rottweiler. Akkurat dette kunne ikke blitt skrevet på noen annen måte.» Leif Bull, Dagens Næringsliv<br><br>«Farskipet vender konstant tilbake til fraværet av far, på bearbeidende og flerstemmig vis. Slik skapes et voldsomt emosjonelt trykk. Det hever denne boka over mange av virkelighetsromanene som utgis i dag. Jeg innser hvor sterkt barndommen plager den voksne som skriver, og imponeres av at forfatteren lykkes så godt med å skape et nyansert og reflekterende rom, med plass til andre enn ham selv, i gjendiktningen av viktige hendelser fra oppveksten. Farskipet utmerker seg med en forskende, insisterende stemme og med sine ulike innganger til fortiden.» Astrid Fosvold, Vårt Land<br><br>«Jeg kan ikke huske å ha lest en mer fandenivoldsk oppvekstroman.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5)<br><br>«Glenn Bechs språk er fullt av arr fra en rå oppvekst. Men også av kjærlighet. (...) Han skriver med kjærlighet og i dyp sympati med familien han utleverer og flytter bort fra.» Maia Nordsteien Nielsen, Klassekampen<br><br>«Debuten er full av nøling og stotring, av hull og avbrytelser, av anførselstegn og ellipser. Særlig den første av de i alt tre delene er et nærmest ugjennomtrengelig kaos. Det høres ikke ut som noe som ansporer til leselyst, men tro meg: Den vilt ambisiøse formen gir etter hvert fullkommen mening. Hvordan beskrive et traume man egentlig ikke husker? Jo, ved å la skriften famlende prøve seg frem for på den måten å gjenspeile en erindringsprosess. «Farskipet» (...) satser høyt og lykkes.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten