Jeg har lenge følt at jeg går uten oksygen. Jeg har pustet litt forgjeves, fordi jeg ikke har hatt noen å puste for lenger. Jeg eier mine egne åndedrag, ja, men jeg ønsker liksom å dele dem med noen. Heldigvis er det noen som noen ganger puster litt på meg, i nakken, midt i et kyss, sene kvelder og lange netter. En vårdag, og en høstkveld. Det gir meg så vidt nok.<br> <br>Men endelig forstår jeg, at jeg bør puste for meg selv.<br>Og det bør du og.<br>Noe vet jeg da: Jeg vil ikke bare puste for å overleve, jeg vil leve.<br> <br>F deg F dette F meg<br>En bok med multiple tekster i en seksdelt tidslinje som strekker seg fra sorg til selvsikkerhet.<br>