<p>Mens Blanca sørger over moren, som åpenbart har forlatt både henne og denne verden, har Lotta fullt opp med praktiske affærer. Det er både givende og krevende å drive Lises hus, og stadig flere nødstilte tør å be om hjelp.</p><br/><p><em>Hun hørte at gutten løp moren og lillesøsteren i møte. «Dette er frøken Lotta, hun er helt blind, og hun skal hjelpe oss,» bablet han. «Du trenger ikke å være redd, mor. Frøken Lotta er snill, alle er snille her.» </em></p><br/><p><em> «Velkommen,» sa Lotta og smilte. «Skal vi gå inn på kontoret og snakke sammen?»</em></p><br/><p><em> «Om det ikke er for mye bry,» svarte kvinnen med svak stemme. Den lille piken gråt stille. </em></p><br/><p><em>«Jeg vet ikke min arme råd.» Kvinnen gråt også nå. </em></p>