Det var en raus gave Marie Louise og Trygve Lindeman tilbød det norske samfunn i 1969. Et<br/>tradisjonsrikt musikkonservatorium med bygning, instrumenter og utstyr. De hadde ønsket<br/>at staten skulle stå fram og ta imot gaven, men staten «var ikke rede» ennå, som det het.<br/>Gaven ble istedenfor grunnkapital i en stiftelse som fikk navnet Lindemans Legat,<br/>Musikkonservatoriet i Oslo.<br/>Lindemans Legat drev Musikkonservatoriet fra høsten 1969 til sommeren 1972.<br/>Myndighetenes forventning var at skolen skulle videreutvikles slik at den kunne danne<br/>grunnlag for en statlig musikkhøgskole og en fylkeskommunal fagskole i musikk. Det ble tre<br/>turbulente år. Statlige myndigheter oppmuntret til faglig utvikling med vennlig innestemmen<br/>og refset for pengebruk som gikk ut over regelverket med sterk utestemme.<br/>Hvordan disse tre årene var for dem som jobbet med murerskje i den ene og sverd i den<br/>andre hånden, handler deler av denne boken om.<br/>Legatets historie skulle egentlig ha sluttet da Stortingets vedtok å opprette Norges<br/>musikkhøgskole fra 1973. Da var legatets formål oppfylt. Men legatet lever fortsatt i beste<br/>velgående med nytt formål og nye oppgaver. Hva legatet har engasjert seg i etter at det<br/>offentlige overtok utdanningsansvaret, handler denne boken også om.<br/><br/>FORFATTEROMTALE<br/>Einar Solbu (f. 1942) er utdannet kirkemusiker og har hatt flere stillinger som organist. Han<br/>var lærer og studiesjef ved Musikkonservatoriet i Oslo 1964-73, førsteamanuensis og<br/>studiesjef ved Norges musikkhøgskole 1973-91, direktør for Grieg-jubileet 1993, direktør for<br/>Rikskonsertene 1994-2005 og dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo 2008-2011. Han har sittet i<br/>en rekke styrer i kulturlivet, blant annet som styreleder i Den Norske Opera. Solbu har vært<br/>engasjert i internasjonalt musikksamarbeid, blant annet som president i International<br/>Society for Music Education og visepresident i International Music Council. Han har vært<br/>styreleder i Lindemans Legat siden 1978.