Den tibetanske dødeboken er blitt en klassiker i Vesten, både blant åndelig søkende mennesker og i akademia, etter at den første engelske oversettelsen kom i 1927. Kanskje bokens popularitet i Vesten kan forklares med menneskets evige fascinasjon for mysteriet rundt død. Dødeboken ser ved første øyekast ut til å ha et svar. <br/> <br/>Blant tibetanerne er boken brukt som en veiledning som leses for den avdøde i det hinsidige. Temaet er åndelig oppvåkning. Boken beskriver buddhismens grunntanker rundt Bevissthets natur og menneskets indre Vei. I lys av innholdet kan boken derfor leses som en visdomstekst om Livet og indre fordypning. Boken uttrykker seg i en tibetansk-buddhistisk språkdrakt, men peker på evige prinsipper, løst fra tid og kultur. <br/> <br/>Utgiver og oversetter oversatte Den tibetanske dødeboken første gang i 2000 for Gyldendal forlag. Den nye utgivelsen inneholder en revidert oversettelse, ny innledning samt en kommentar i form av samtaler om innholdet i Dødeboken, samtaler som har foregått i en liten gruppe over 2 år. Denne gruppen har gjennom mange år snakket seg gjennom et utall skrifter fra ulike religiøse og filosofiske tradisjoner. Vigdis Garbarek har skrevet epilog. <br/> <br/>Hva reiser videre av psykisk materie når vi dør? I hvilken grad påvirker måten vi lever på denne prosessen? Hva slags bilder skaper undertrykket frykt i sinnet? Hva er visjoner av visdom? Dette er noen av spørsmålene som kan være interessante å stille seg når man leser Den tibetanske dødeboken.