Denne boken belyser hvordan FNs barnekonvensjon, vedtatt i 1989, har vært en viktig pådriver i utviklingen mot at barn anses som selvstendige rettighetshavere og -utøvere, og har styrket barns rettigheter i Norge.<br/> <br/><br/>Selv om inkorporeringen av barnekonvensjonen i menneskerettsloven medførte en styrking av barns rettigheter, og av barn som rettssubjekter, er det grunn til å stille nærmere spørsmål ved hvilke følger denne inkorporeringen har hatt. Hvor sterk innflytelse har barnekonvensjonen egentlig hatt på ulike rettsområder? På hvilken måte og i hvilken grad blir barnekonvensjonen brukt som argument i norsk rett? Er det variasjon mellom ulike rettsområder også med tanke på hvordan barnekonvensjonen har påvirket gjeldende rett? Er det forskjeller mellom – og innad i – ulike rettsområder og mellom rettsområder der man over lang tid har anerkjent barns rettigheter, og rettsområder som tradisjonelt ikke har fanget opp temaet?<br/>Boken behandler både rettslige problemstillinger som har eksistert i lang tid, slik som barnevernsrett og barn som utøver straffbare handlinger, og nye problemstillinger som har oppstått i kjølvannet av den teknologiske utviklingen og samfunnsendringer, slik som fremveksten av sosiale medier og klimaendringene. Boken belyser særlig fire områder: barn og foreldre, barn og helse, barn i strafferettspleien og håndhevelsen av barns rettigheter.