Natten til 9. april 1940 gikk flyalarmen, og far, som hadde stått opp, kom inn til oss og sa: 'Ja, nå er det nok krig, jenter.' Vi sto også opp, og etterhvert kom vi oss i kjelleren. Der var vi resten av natten og om morgenen gledet vi oss over at vi ikke behøvde å gå på skolen. Da vi kom opp fra kjelleren og så ut døra til oppgangen, forundret det oss at alt så likedan ut i gården. Merkelig, for det var jo krig, og vi hadde hørt dundring og smelling ute. Karin var elleve og et halvt år, og jeg var nesten ti år.<br/><br/>Dette er en eldre kvinnes erindringer fra dramatiske dager i hennes barne- og ungdomstid, da det var krig i Norge. Historien om redsel, hemmelighold, flukt og frykt vil hun fortelle som en advarsel mot nye kriger. Vi må ikke glemme!