Airfix Blackburn Buccaneer S.2

Blackburn Buccaneer er et mektig sjøangrepsfly som kan spores tilbake til Storbritannias svar på den sovjetiske marinens massive ekspansjonsprogram på 1950-tallet og introduksjonen av deres Sverdlov-klassekryssere. Blackburn Buccaneer ble designet for å ha eksepsjonell ytelse i lav høyde og evnen til effektivt å nøytralisere denne nye sjøtrusselen. Dette subsoniske kampflyet, som skulle operere fra det relativt trange rommet om bord på et av Storbritannias hangarskip, var det mest kapable flyet i sitt slag i verden og en virkelig triumf for Storbritannias luftfartsindustri - det var også det tyngste flyet som noensinne hadde blitt operert av Royal Navy. For å kunne operere effektivt til sjøs var Buccaneers ikke bare konstruert slik at vingene kunne foldes sammen, men også nesen (radarhuset) og den bakre fartsbremsen kunne henholdsvis foldes tilbake og deles opp, noe som muliggjorde mer effektiv stuing på hangarskipet, samtidig som flyets aerodynamiske integritet ble bevart. Da Buccaneer ble tatt i bruk av Royal Navy i juli 1962, fantes det ingen toseters treningsversjoner av Buccaneer, så selv om piloten hadde hatt fordelen av flere flyvninger som bakseteobservatør i det nye flyet, ville hans første flytur som pilot derfor være hans Buccaneer solo. Heldigvis hadde Blackburn-konstruktørene lagt inn mange høyteknologiske, automatiserte funksjoner i Buccaneers romslige cockpit, som alle hadde til hensikt å redusere pilotens arbeidsbelastning. Det er noe som fascinerer flyentusiaster spesielt når det gjelder bruk av fly til sjøs, og de modige flygerne som fløy fly fra hangarskipenes bølgende dekk under damp, særlig da luftfarten gikk inn i jetflyalderen. De ubarmhjertige operasjonene til sjøs krevde at marineflyene måtte være ekstremt robuste, i tillegg til at de måtte være i stand til å utføre oppdraget de var satt til å utføre, noe Blackburn Buccaneer hadde i overflod. Introduksjonen av S.2-varianten av flyet i slutten av 1965 innebar en stor oppgradering av Buccaneer-flyets kapasiteter, men den var sentrert rundt innføringen av et nytt kraftverk, den berømte Rolls Royce Spey-turbofanmotoren. Buccaneer S.2 hadde større skyvekraft og lengre rekkevidde, og var dermed et enda mer kapabelt marineangrepsfly som må ha satt en støkk i enhver sovjetisk marinesjef. Med den økte effekten kunne S.2 nå lande tilbake på hangarskipet med én motor slått av om nødvendig, men fortsatt ha nok skyvekraft til å gå trygt rundt igjen hvis flyet ikke skulle klare å fange opp kroken. Buccaneers fra 800 Naval Air Squadron var som kjent involvert i ødeleggelsen av den havarerte oljetankeren Torrey Canyon utenfor Land's End i mars 1967, da myndighetene forsøkte å avverge en miljøkatastrofe ved å bryte opp fartøyet og brenne den brannfarlige lasten. Fra RAF Brawdy slapp åtte Buccaneer-fly fra No. 800 NAS 42 000 pund høyeksplosive bomber over tankskipet, og oppnådde en suksessrate på imponerende 75 %. Denne teksten er automatisk oversatt, og det kan forekomme feil.