Det finnes få navn i norsk litteratur som bærer så mye tyngde som Dag Solstad. Han var ikke bare en forfatter, han var en institusjon. En kompromissløs stilist og intellektuell, som i løpet av mer enn fem tiår skrev seg inn i både samtiden og litteraturhistorien – uten noensinne å tilpasse seg den.
Solstad var kjent for å utfordre leseren. Han skrev romaner som insisterte på konsentrasjon og ettertanke, med lange, presise setninger og tankestrømmer som ofte lot handling vike til fordel for eksistensiell og politisk refleksjon. Han skrev om mennesker som sto på siden av samfunnet – lærere, byråkrater, intellektuelle – som alle på hvert sitt vis forsøkte å navigere i en verden de ikke helt kjente seg igjen i.
Han debuterte i 1965 med Irr! Grønt!, og markerte seg raskt som en original stemme i det litterære landskapet. Gjennom 70-tallet ble han tett assosiert med marxistisk tankegods og politisk litteratur, blant annet i Arild Asnes, 1970, men han var aldri enkel å plassere. De senere årene beveget han seg mot det mer personlige og eksistensielle, uten å miste det intellektuelle grepet. Romaner som Genanse og verdighet, T. Singer, og trilogien om byråkraten Bjørn Hansen står igjen som høydepunkter i nyere norsk litteratur.
Solstad ble ofte kalt “forfatternes forfatter”, og det med god grunn. Hans innflytelse strekker seg langt utover boksidene. Norske forfattere og kritikere har i årevis referert til ham som en uunnværlig størrelse – ikke bare for innholdet han skrev, men for måten han skrev det på. En forfatter som aldri tok snarveier. Som aldri skrev for markedet, men for litteraturen selv.
Det er nettopp dette som gjør forfatterskapet hans så særegent og varig. Han var urokkelig i sitt prosjekt: Å skrive romaner som betydde noe. Ikke nødvendigvis i form av ytre drama, men gjennom en dyp, ofte urovekkende konfrontasjon med menneskets indre liv. En intellektuell uro som han tvang sine karakterer – og leserne – til å stå i.
Her er 9 av hans mest minneverdige verk.
Genanse og verdighet (1994)
En desillusjonert norsklærer reflekterer over sitt liv og samfunnets forfall etter et opptrinn i klasserommet.
Arild Asnes, 1970 (1971)
En politisk radikaliseringsreise der en journalist bryter med sin klassebakgrunn og søker en ny ideologisk retning.
T. Singer (1999)
En mann som forsøker å leve usynlig i samfunnet opplever at livet likevel griper tak i ham på uventede måter.
16.07.41 (2002)
En selvgranskende roman der Solstad reflekterer over sitt eget liv og forfatterskap – personlig, åpen og essayistisk.
Roman 1987–1992–2009 (samleverk)
Trilogien om Bjørn Hansen – et fascinerende og sårt portrett av en mann i konflikt med samfunnets forventninger.
Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984)
Solstad tar et dypdykk i det politiske og eksistensielle gjennom en tvetydig og intellektuell fortellerstil.
Ellevte roman, bok atten (1992)
En mann balanserer mellom det trivielle og det eksistensielle i en roman preget av distanse og melankoli.
Professor Andersen natt (1996)
En professor blir vitne til et drap, men gjør ingenting – og det blir startskuddet for en indre moralsk krise.
Medaljens forside (1990)
En del av Solstads “embetsmannsromaner” – kritisk, ironisk og grundig i sin skildring av makt og ansvar i det norske statsapparatet.
Dag Solstad etterlot seg et unikt litterært avtrykk i norsk samtidslitteratur. Med sin særegne stemme, kompromissløse stil og dype eksistensielle tematikk utfordret han både lesere og litterære konvensjoner gjennom flere tiår. Han var en forfatter som skrev for tanken, ikke for trenden – og hans verker vil fortsette å inspirere, provosere og bevege.
Selv om han nå har gått bort, lever forfatterskapet videre som en bauta i norsk litteraturhistorie.
